Hva jeg likte, hva jeg ikke likte, og hvorfor ingen av dem var helt riktige.
Jeg har skrevet av og på i tjue år og laget programvare enda lenger. Jeg har prøvd de fleste skriveappene du har hørt om, og flere du ikke har. Noen av dem er svært gode. Ingen av dem var riktige for meg, og det tok lang tid å forstå hvorfor.
Dette er ikke en funksjonssammenligning. Det finnes mer enn nok av dem. Dette handler om hvordan det faktisk føltes å sette seg ned og prøve å skrive i hver enkelt av dem.
Microsoft Word
microsoft.com/microsoft-365 | Fra $99.99/år, £84.99/år, €99/år (Microsoft 365 Personal)
Der de fleste av oss starter. Der de fleste av oss blir lenger enn vi burde.
Word er laget for dokumenter, ikke for skriving. Det er en forskjell. Verktøylinjen alene har flere valg enn jeg får brukt i løpet av et helt liv. Marger, topptekster, sidetall, spor endringer, kommentarbobler. Jeg åpnet den for å skrive et kapittel og brukte ti minutter på å justere visningen før jeg fikk skrevet et ord. Ja, fokusmodus finnes. Den skjuler båndet og gir deg en renere visning. Men å skru et rolig rom på fronten av en fabrikk gjør den ikke til et skriveverktøy.
Siden føles klinisk. Hvitt rektangel, svart tekst, blinkende markør. Ingen varme, ingen personlighet. Det er papir på en skjerm, og ikke spesielt godt papir.
Det den gjør godt: Sporing av endringer er virkelig nyttig når du jobber med en redaktør, og filformatet er forlagsbransjens lingua franca. Men til selve skrivingen? Til å sette seg ned med en blank side og få ordene til å komme? Det er feil rom.
Google Docs
docs.google.com | Gratis
Jeg hadde tilgang til den, så jeg brukte den en stund. Den er praktisk. Ingen installasjon, ingen filhåndtering, bare en nettleserfane.
Men jeg ble aldri fortrolig med å skrive skjønnlitteratur i en nettleser. Siden føltes flat, mer som et regneark med bedre skrifter enn som et sted å gjøre kreativt arbeid. Og jeg ble aldri kvitt følelsen av at skrivingen min lå på en annens datamaskin, i en annens fane, ett uhell fra å bryte tankerekken min.
Scrivener
literatureandlatte.com | $59.99/£59.99/€69.99 ett kjøp
Den alle anbefaler. Den jeg ville elske.
Scrivener er kraftig. Permen, korktavlen, inspektøren, muligheten til å organisere manuset i scener og kapitler og flytte dem rundt. For forfattere som planlegger grundig, som lager disposisjon før de skriver utkast, er den laget for nettopp det.
Problemet mitt var at jeg ikke er den forfatteren. Jeg er en oppdagelsesforfatter. Jeg finner historien ved å skrive den, ikke ved å planlegge den. Jeg vet ikke hvor et kapittel hører hjemme før jeg har skrevet kapitlene rundt det. Scrivener ville at jeg skulle organisere først og skrive etterpå, og det stoppet meg fullstendig. Jeg åpnet den, så de tomme mappene og strukturen som ventet på å bli fylt ut, og lukket den. Appen ble enda en ting å holde styr på i stedet for et sted å skrive.
Det finnes et reelt behov for den organiserende siden av romanskriving, ting som verdensbygging, persongalleri, plottstruktur. Verktøy som Obsidian fyller noe av det tomrommet, selv om ingen av dem gjør det på en måte som føles naturlig for skjønnlitteratur. Det er et fascinerende problem, og et jeg gjerne skulle tatt skikkelig fatt på en dag.
Når jeg først kom forbi oppsettet og faktisk skrev i Scrivener, var skriveflaten grei. Ren nok. Men «grei» er en lav målestokk for stedet der du tilbringer de viktigste timene av det kreative arbeidet ditt.
Ingen AI, ingen abonnement. Det er reelle styrker. Er du en planlegger, hjelper struktur deg å tenke, kan Scrivener være akkurat det du trenger. Det var bare ikke det jeg trengte.
Ulysses
ulysses.app | $5.99/£5.99/€5.99 per måned, kun Mac og iOS
Vakker app. Lenge den peneste skriveopplevelsen på Mac.
Jeg elsket biblioteket. Alt på ett sted, organisert i grupper, søkbart, synkronisert på tvers av enheter. Markdown-editoren er ren og godt laget. Å publisere til WordPress direkte fra appen er smart. Skriveopplevelsen er behagelig.
To ting skjøv meg vekk. Det første er abonnementet. Vi lever nå i en verden der alt er en månedlig betaling, laget for å føles billig der og da, men som vokser til langt mer i det lange løp. Åpne kontoutskriften din og tell avtalegiroene. Det er utmattende. Og en skriveapp er det verst tenkelige stedet for det. I en tørkeperiode fikk abonnementet meg til å føle skyld over ikke å åpne appen. I en produktiv periode lurte jeg på om jeg skrev fordi jeg ville, eller fordi jeg prøvde å rettferdiggjøre utgiften. Et kreativt verktøy burde ikke bære den tyngden.
Det andre er vanskeligere å sette fingeren på. Ulysses er en svært god beholder for skriving. Men selve siden, øyeblikket der du setter deg ned og skriver, føltes likt som i alle andre apper. Ren, minimal, statisk. Ordene gikk inn og ble liggende der. Ingenting ved omgivelsene fikk meg til å ville bli lenger eller komme tilbake fortere.
iA Writer
ia.net/writer | $49.99/£49.99/€49.99 ett kjøp (Mac), $29.99 (Windows)
Den reneste av de minimale editorene. iA Writer skreller bort alt til det ikke er noe igjen annet enn tekst.
Den har meninger jeg respekterer. Et lite utvalg nøye valgte skrifter. Ingen verktøylinje for formatering. Fokusmodus demper alt bortsett fra setningen du skriver. Designet er stringent og filosofien er tydelig: færre distraksjoner, bedre skriving.
Jeg har mye til overs for iA Writer. Holdningen deres til AI, der de bygde Authorship for å synliggjøre maskinskrevet tekst i stedet for å generere den, er den mest gjennomtenkte responsen noen skriveapp har kommet med.
Men iA Writer er en Markdown-editor, og den ber deg tenke på den måten. Du skriver i en syntaks, ikke på en side. For utviklere og tekniske skribenter er det naturlig. For en romanforfatter som bare vil sette seg ned og skrive en scene, er det et lag med friksjon mellom deg og ordene. Skrivingen burde føles som skriving, ikke som formatering.
Det dypere spørsmålet er hva slags minimalisme det er. iA Writers minimalisme er klinisk. Alt er fjernet, og du kjenner fraværet. Siden er naken, markøren blinker, og du er bevisst på tomheten på en måte som gjør deg anspent heller enn å gjøre deg trygg. Både iA Writer og Reverie er minimale. Men det er en forskjell på et rom som er strippet nakent, og et rom som er så gjennomtenkt at du faller til ro i det uten å tenke over det. Det ene gjør deg årvåken og bevisst på deg selv. Det andre lar deg slappe av. Og når du er avslappet, kommer ordene lettere. Ikke på grunn av noe appen gjør. Fordi forsvaret ditt er nede.
Det jeg egentlig ville ha
Etter mange år med å bytte apper kunne jeg endelig sette ord på det som manglet i dem alle. Ikke en funksjon. En følelse.
Hver app ga meg en flate å skrive på. Ingen av dem fikk meg til å ville bli værende. På de tunge dagene, dagene da den blanke siden vinner, føltes hver editor lik. Statisk, klinisk, likegyldig. Markøren blinket. Jeg stirret på den. Jeg lukket appen.
Jeg ville ha en side som kom meg i møte. Ikke med forslag eller AI eller spillifisering. Noe mer underfundig. En side som føltes levende. Som svarte på selve skrivingen på en måte jeg ikke helt klarte å sette fingeren på, men kunne kjenne med en gang den var borte.
Jeg ville åpne utkastet mitt og føle at jeg fortsatte, ikke startet. Jeg ville at appen skulle merke når ordene strømmet, og stille og usynlig gjøre rommet litt varmere. Jeg ville se opp etter tjue minutter og ikke vite hvor tiden ble av.
Ingen app jeg prøvde gjorde dette. Ikke fordi de var dårlige. Fordi ingen forsøkte.
Så jeg laget Reverie.
— Mark